"By Design" av Vincent Laine

Vincent Laine
Jeg ble født inn i en familie der håndverk og kunst alltid var en del av livet. Jeg tok mine første steg rundt møbler laget av moren min, lekte gjemsel i atelieret til bestefaren min – som var sølvsmed – og mine fargerike klær ble ofte laget av moren eller bestemoren min. Jeg sovnet ofte mens jeg så på tante sine surrealistiske malerier som hang ved siden av sengen min. Tilbakeblikkende ser jeg at jeg allerede da søkte etter mitt personlige kreative felt – noe jeg kunne dedikere tid og håndverk til.

Som 19-åring startet jeg på designskole, selv om jeg drømte om å bli rockestjerne og tatoveringsartist. Etter to år på skolen ble disse drømmene mindre relevante, og produktdesign ga meg et sted å kanalisere kreativiteten min. Jeg var en dårlig student, men best i klassen. En designoppgave etter den andre ga meg nærmest kreativ klaustrofobi.

Etter en reise til New York i 2012 prøvde jeg å forbedre mine fotografiske ferdigheter, men kameraet som verktøy ga ingen mening for meg. I to måneder hoppet jeg over skolen for å designe et kamerakonsept som faktisk ga mening for meg. Dette ble et av de viktigste prosjektene i livet mitt – ikke fordi det ga meg muligheten til å designe Leica Q, men fordi jeg stolte på intuisjonen min og fulgte drømmen med hardt arbeid.

Design gjorde at jeg forstod fotografi. Før jeg designet mitt første kamera visste jeg ikke hvordan jeg skulle nærme meg fotografi som kunstform. Med Leica Q i hendene begynte jeg for første gang å jakte på lys med verden som mitt lerret. Ubevisst så jeg aldri på meg selv som fotograf, siden jeg var designer. Dette ga meg frihet til å søke mitt visuelle uttrykk, og det lot meg se verden som mitt eget lerret.

Street photography
Det finnes en spesiell flyt av ærlighet og verdsettelse i street photography. For meg betyr ærlighet at ingenting er iscenesatt – øyeblikket oppstår naturlig, som en kombinasjon av skygger, lys, mennesker, arkitektur, kultur og egen nysgjerrighet. Selvutforskning er alltid en del av prosessen, og man må stole på magefølelsen. Uansett hvor du er eller hvem som er i rammen, er respekt og ydmykhet essensielt. Noen ganger varer interaksjonen et sekund, noen ganger flere minutter – ofte utveksles ikke et ord, men det må skapes en følelse av tillit. Mange ganger er dette øyeblikket viktigere enn selve bildet. For meg handler et godt bilde mer om dette split-second-øyeblikket enn teknikk eller ferdigheter.

Post processing
Jeg forelsket meg i fotografi gjennom Leica, og ser jeg tilbake, tror jeg at merkets sterke tradisjon innen fotojournalistikk formet min interesse for ikke-iscenesatte øyeblikk – tilfeldigheter, å være på rett sted til rett tid, eller å vente på at noe skulle skje. Magnum-fotografer har selvsagt også påvirket meg.

Når jeg redigerer bildene mine, ser jeg filen fra kameraet som et lerret – her er det mye rom for tolkning, uttrykk og kreativitet. Det handler ikke om tung manipulering eller hardcore Photoshop, men om å finne den rette følelsen i bildet. Mine street-bilder får ofte et melankolsk, rikt kontrastutseende med noen dominerende signaturfarger – noe som føles naturlig for meg.

Charge and get charged
Jeg prøver å holde penger utenfor ligningen, fordi jeg ikke ser fotografi som en jobb, men som et uttrykk – et uttrykk som er ekstremt viktig på et personlig nivå. Jeg kan ikke risikere å miste min egen nysgjerrighet for å oppfylle andres forventninger. Å være helt fri er avgjørende for mitt forhold til fotografi.

Livet er fantastisk når du har noen fulle batterier i lomma, noen gigabyte på SD-kortet, et kamera rundt halsen, drar et sted du aldri har vært, og lar alt annet bli sekundært. Det gir meg ro og lar meg puste – nesten som meditasjon.

Lad, jag lys og bli ladet.